Allerede på barneskolen hadde jeg interessen av å skrive om min hobby. Jeg skrev den gang en særoppgave om rypejakt. Den fant jeg igjen nå da jeg rota litt i noen esker på lageret. Dette  var en særoppgave inspirert av Bjørn Wegge og hans bok om «Rypejakt». Jeg kommer til å gjengi oppgaven her, en ganske morsom oppgave. Må nesten innrømme at jeg fremdeles er litt stolt.

RYPEJAKT

av Fredrik Selmer

Forord
Det er kjempegøy å gå på rypejakt. Første gang jeg var med på jakt var i 1993. Da våknet vi opp om morgenen med noen centimeter nysnø på bakken.
Jeg var også med i 1994 og 1995. I 1995 skjøt jeg min første fugl.

Alle kan lære mye om fjellet med dyreliv og planter ved å gå på rypejakt. Det viktigste jeg lærer er kanskje respekt for naturen og miljøet.

Rypejaktens historie
Før i tiden drev folk som bodde i nærheten av fjellet jakt for at de skulle få mat. Ikke som næring i form av snarefangst eller annen jakt. Jakt var en del av hverdagslivet og var nødvendig for at folk skulle overleve. I gamledager var småviltjakten fri for alle.
Ved jaktloven av 1899 ble det bestemt at jaktretten skulle følge eiendomsretten. Da begynte eierne av jaktretten å leie ut rypejakten, særlig til byfolk og engelskmenn. Engelskmennene lærte nordmennene å jakte med stående fuglehund.

I dag drives rypejakten stort sett som sport og rekrasjon. Det er nå registrert ca. 120.000 rypejegere. Det er helst menn som går på jakt, under 10% er kvinner.

Rypejaktens etikk
I tillegg til rekrasjonshensynet er det bra at man høster av naturens overproduksjon. Det betyr ikke at jakten skal ha som mål å skyte mest mulig ryper. Det er naturopplevelsen og forståelsen for samspillet i naturen som er det viktigste.
Omtanken for viltet står sentralt hos alle reflekterte jegere. For den gode jeger er det veldig viktig at viltet ikke påføres unødige lidelser. Ved eventuell skadeskyting skal man gjøre alt for å finne det skadeskutte viltet og avlive det. Dette er en av grunnene til at det er viktig å ha med en veldressert hund på jakten. Noen måter å avlive viltet på er å slå den mot en stein. Men foraldel ikke slå med eller mot geværet. Man kan også ha en tommel og pekefinger rundt ryggen og så klemme lungene mot hverandre. Det er en mer effektiv og mindre ufarlig måte. Du kan også ta hånden rundt nakken og rykke til. (Da brekker du nakken på viltet.)

Det er usportslig å skyte på ryper på bakken, de skal ha en sjanse til å komme seg unna. På samme måte skal jegeren ikke skyte uten at han er ganske sikker på å treffe.
Det er veldig tøvete å måle jaktprestasjoner etter skuddenes vanskelighetsgrad.

Fuglehunden
Jakthunden jakter ut fra nedarvede instinkter.  Disse instinktene er avlet på slik at den stående fuglehund krysser terrenget i sikk-sakk, og blir stående stiv og urørlig når den lukter fugl.

Det er stor forskjell på jaktmåten for de forskjellige hunderasene. De enkelte hunder i samme rase er også veldig forskjellig flinke til å finne fugl.
God dressur og hundens erfaring betyr mye, det samme gjør hundens nedarvede egenskaper. En hund som hverken har evner, dressur eller erfaring har ingenting på jakt å gjøre. Samspillet mellom hund og jeger er kanskje det mest spennende ved rypejakten. Det er mye viktigere for jegeren å oppleve et vellykket fuglearbeid av den talentfulle unghunden enn å skyte fuglen.

Hunden skal kunne finne fuglen som trykker og stå stille til jegeren kommer. På kommando skal hunden avansere og reise fuglen. Etter at hunden har holdt seg i ro i skuddøyeblikket, skal den også kunne apportere fuglen som er skutt.

En god regel er at du alltid kan stole på en fuglehund. Viser den ved sitt kroppsspråk at det er fugl i terrenget, skal du følge den til den står.

Har man flere hunder med seg på jakt, er det kanskje lurt å la bare en gå av gangen. Særlig om hundene er unge og uerfarene. Det kan gjerne gå 2-3 jegere på hver hund.

Det bør være kun en som gir hunden ordre. Fremmede stemmer og kommandoer vil forstyrre nærkontakten mellom hund og fører.
Man skal ikke drive trening med hund i terrenget når det er båndtvang. Da blir de unge rypekullene vettskremte, de små rypene kan dø av sjokk når hundene kommer.
Både hund og eier må være veltrente når jakta begynner, sykle med hunden er bra. Den bør også gå mye på tur i skog og fjell. Hunden kan også brukes til å trekke på ski.

Hunderasene
Vi har en rekke stående fuglehundraser i Norge. Jeg vil nevne de mest kjente og en som kanskje ikke er så kjent.

Engelsk Setteren kom til Norge for vel 100 år siden, og er kanskje den mest kjente rasen. Den er sort eller brun og hvit. Eller så har den alle tre fargene samtidig. Den er snill og hyggelig og vil mest av alt på jakt. Den er lett dressert og trenger mye mosjon. Setteren har meget gode arveegenskaper som fuglehund.

Irsk Setteren er helt rødbrun og er en robust rase. Den er mer utholdende enn de fleste andre fuglehundraser, men kan være noe mer stri å dressere.

Gordon Setteren er sort pg brun, kan være vimsete og nervøs. De har heller ikke jaktvett som engelsk setteren. Da Gordon Setteren jager mer nær jegeren, brukes den en del på skogsfugl jakt.

Vorsteheren er en kontinenatal (tysk) fuglehund, i motsetning til pointer og setter rasene som er fra de britiske øyer.
Det finnes tre raser; korthåret, strihåret og langhåret. Den kan også brukes som støtende hund mot småvilt som hare og rådyr. Den er mye brukt som trekkhund. Vorsteheren er noe tyngre, langsommere i søket enn de britiske rasene.

Bretton kommer fra Frankrike, den er ganske ny i våre fjell. Da den er mindre enn setteren, går den noe kortere. Den har fint gemytt og stor jaktlyst.

Pointeren er korthåret, brun eller sort og hvit. Den er veldig elegant i søket, holder god fart og er utbredt som jakthund i høyfjellet.

Kleiner Münsterländer kommer opprinnelig fra Tyskland. Den er ganske sjelden i Norge, og de første kom til Norge på 1980-tallet. Pappas første hund Pax var en av de første i Norge. Den er flink i fjellet og ligner på setteren i sitt fuglearbeid. Bare at den går kortere (nærmere jegeren).

Når man går på jakt med stående fuglehund, er det viktigste at samspillet med hunden fungerer. Dersom man er mest opptatt av å få fugl, blir som regel også resultatet dårligere fordi oppmerksomheten er rettet feil.