«Høyre, høyre, dobbel venstre, holdt.» 6 hunder setter seg pent ved sin eier. De står etter hverandre, og venter på en ny ordre fra damen med den unge og lekende hunden. «Instruktøren» kaller de to beinte henne. Det er best å gjøre som vi får beskjed om. 

«Sniff,sniff» den rompa lukta godt. Nesa til den eneste irske setteren, var brått oppi rompa på vorstehren foran. «Bak,» sjefen’s ordre var klar. Dette var nok ikke greit.  

«Høyre, venstre, venstre, venstre.» Brått gikk de mellom hverandre. Nå ble det veldig  vanskelig å holde fokus. «Bra, så flink jente.» Sjefen fikk brått en lys og glad stemme. Ett sikkert tegn på at den firbeinte hadde gjort noe riktig.

Instruktørens neste ordre var å sitte pent ved sin eier. Nå måtte hun hente noe i bilen sin. Hun kom tilbake med noe som luktet ganske godt, det var en lukt som de hadde hatt i nesa før. Men da bare mye sterkere og bedre enn nå. Sjefen sa det var en død rapphøns, som var ganske kald. Damen som ga ordre begynte så å kaste den mellom hundene. Både langs bakken og opp i luften. Plutselig var den der. Den irske setteren hadde så lyst til å ta den. Men sjefen ga klar beskjed om at en bare skulle bli sittende. «Så bra, flink jente.» Den røde hund kunne puste lettet ut. 

Etter en ny runde med høyre, venstre, så var de i den andre enden av parken. Og her var det noen fugler som de ikke fikk lukte på. De hadde sånn rar hud mellom tærene. «NEI,» kommandoene var klare. Hundene kunne ikke forstå dette her, for de var jo tross alt fuglehunder. De tobeinte må jo skjønne at alt som flyr er spennende. 

Etter å ha gått venstre, venstre og så høyre fikk de beskjed om å sitte. «Men, vent nå litt. Denne lukten her var jo veldig spennende! Jeg må jo bare løfte litt på rompa!» «Nei, Sitt!» sa sjefen med en bestemt stemme. Hunden satt seg, og fikk brått øye på en praktfull skapning. Påfugl het den visst nok. Hundene på helt lamslåtte sv den vakre fuglen. 

Etter å sittet der litt, gikk turen videre til en stor hvit bygning. Her fikk hundene prøve seg på apport. Nå var turen kommet til den irske setteren. Dette øver de på nesten hver dag, så hun visste godt hva hun skal. Først så kom beskjeden sitt fra sjefen, så kastet instruktøren den døde fuglen i luften. Da gjaldt det å bli sittende til ordet «apport» ble gitt. Nå var det bare å løpe bort til fuglen og hente den, og avlevere den til sjefen. Men det var bare en ting, den fuglen var så spennende. Og den irske ville heller leke med den.   Når den først var i gang, så måtte en jo løpe en runde rundt til de andre hundene også. 

Tiden var kommet, tiden hadde gått så altfor fort. For nå måtte de legge seg i bilen, vannskålen ble fylt opp. Det var visst nok ferdig for denne gang.