De fleste av oss har en favoritt situasjon fra en jakttur vil jeg tro. Noe man kan drømme tilbake til på en varm vårdag. Jeg satt meg ned på verandaen på hytta tidligere i dag, og da var det to situasjoner som dukket opp. Den ene opplevde jeg med min første egne hund Selma, hun var nok rundt 6 år. Så hun begynte å bli en nokså erfaren hund, men ser i ettertid at jeg hadde gjort en del annerledes i forhold til jaktdressuren om jeg kunne trent henne på nytt. Blant annet så var hun ikke noen habil apportør. Vel, den situasjonen jeg tenkte på foregikk på terrenget vårt på Kvikne. Selma og jeg var ute og gikk alene, hun var ute i søk og reviderte bra. Plutselig forsvant hun over en kolle, og jeg ventet tålmodig ett par minutter før jeg bestemte meg for å  gå å se etter henne. Da jeg kom opp på toppen, så så jeg henne i stand 100 meter ned i lia. Jeg fortet meg ned til henne, men jeg rakk ikke mer enn 20 meter før 7-8 ryper lettet foran henne. Selma forholder seg rolig i standen, så jeg forstår raskt at det mest sannsynlig er igjen noen gjenliggere.

Sletthallens Selma i flott stand

Jeg kom meg omsider ned til henne, og ga henne ordre om reisning. Opp fløy det 4 ryper som jeg skyter etter. Pang, Pang. To kjappe skudd rett etter hverandre, som ga full uttelling. Her snakker vi en double av høyklasse, og ikke nok med det så var Selma også rolig i oppflukt og skudd. Etter at vi hadde roet oss litt, ba jeg henne om å utrede setet. Og vi fikk bekreftet at det ikke var flere fugl. Selma fant de skutte fuglene, som jeg plukket opp og la dem i sekken. For meg var dette en vellykket jaktsituasjon med min aller første egne hund.

I fjor fikk jeg oppleve den andre situasjonen, det var under jakten på Grøvelsjøen i Sverige. Dette var første gang jeg hadde med meg Stella, min irske setter, på fjellet. Hun var da bare 5 mnd, og hun var kun med som lærling. Og jeg hadde ikke noen forhåpninger om noen form for fuglesituasjoner med henne. Så da var det godt at pappa hadde fått lånt med seg hund. Hunden han hadde fått lånt, bar det flotte navnet «US» Caramella (også kalt Ella). Denne hunden tilhørte Elin Wittusen. Samme dame som fikk min hund Stella til verden. Vet det høres litt galt ut, men det er realiteten.
Det var første dagen av jakten, og jeg gikk sammen med pappa og Ella. Pappa har på gps peiler på henne, dette fordi det er såpass kupert terreng der vi går. Ella går et utrolig bra søk, men brått så blir hun borte i en ravine. Pappa ser på gps´n at hun er 150-200 meter unna, så får han beskjed om at hun er i stand. Plutselig løser hun ut standen, og er på vei tilbake til pappa. Ella tar en rask runde rundt bena hans og fører pappa tilbake til der hvor hun stod. Hun går så i ny stand, og etter ordre fra pappa reiser hun ett kull på 5 ryper. Hvor pappa skyter en double. Ella forholder seg helt rolig, til hun får beskjed om å utrede. På ny kommando så apporterer hun begge fuglene tilbake til pappa. Denne situasjonen var til å få gåsehud av. Pappa skulle ha lånt Ella i år og, men dessverre så gikk Ella bort for noen uker siden. Dette var en utrolig trist beskjed å få, for bedre hund skal du lete lenge etter.

Det at pappa har fått lånt Ella og «US» Pukkanøtt de 3 siste sesongen, har for meg vært en opplevelse. Bare tanken på at jeg har fått lov til å jakte med så bra hunder, gjør meg glad. Lurer veldig på hvilken hund han får låne i år. Nå håper jeg bare Stella blir vel så bra, genene er det i hvertfall ikke noe å si på.

Den siste dagen på Grøvelsjøen, så begynte Stella å snuse veldig i bakken. Dette var på en annen måte enn hva hun hadde gjort på tidligere. Bar sekunder senere flyr det opp 2 ryper fra bakken. Og som en ekte 5 måneders valp, som da ikke hadde trent på ro i oppflukt, forfulgte hun frisk etter. Så i en alder av 5 måneder fikk hun oppleve sine første ryper. Nå over ett halvt år senere og flere fuglesituasjoner rikere, kan jeg med glede se fram til høsten.

«US» Caramella                                                                                    Foto: Kennel «US»