Min lidenskap for jakt med stående fuglehund startet allerede da jeg var barn. Min pappa har hatt  fuglehund så lenge jeg kan huske. Hans første hund Pax var en Kleiner Münsterländer, dette er en tysk fuglehundrase. Pax var en usedvanlig god jakthund, som gikk som en engelsk setter. Pappa var så fornøyd med denne hunden, så han skaffet seg en til. Denne gang en tispe ved navn Mira, men i motsetning til Pax så fungerte ikke hun som jakthund. Og pappa ga henne bort til gode venner, og Mira levde et lykkelig liv som sofa hund på Ål. Da Pax døde 1996, gikk pappa til anskaffelse av en Engelsk  Setter som het Rødskjeggens Michelle, vi kalte henne derimot Micha. Hun kom inn i vår familie som 2 åring. Dette var en veldig god jakthund, som vi ble veldig glad i. Da jeg fylte 18 år bestemte jeg meg for å få meg en hund. Og siden pappa hadde en engelsk setter, så var det det jeg også ville ha. Jeg hadde da hatt veldig mange gode opplevelser på fjellet med Micha, og var blitt veldig glad i den rasen. Prosessen med å velge oppdretter startet, og jeg meldte meg inn i Norsk Engelsk Setter Klubb (NESK). Og med medlemskap der fikk jeg bladet Fuglehunden i posten. Der leste jeg om en mann som het Fredrik Aalerud, han jobbet for skipsreder Hans Rasmus Astrup, og drev oppdrett av denne rasen. Jeg tok kontakt med han, og heldigvis hadde han et kull på gang. Det var etter Cree, en setter han hentet fra Amerika, en hund som var veldig godt premiert og Sletthallens Tull. Valget falt på en tispe som fikk navnet Sletthallens Selma. Selma fordi jeg heter Selmer til etternavn. Hun ble altså min første hund, og betyr veldig mye for meg selv noen år etter sin død. Selma var en hund alle ble veldig glad i, hun ble også en veldig bra jakthund. Men siden jeg var 18 år da jeg fikk henne, og det var første gang jeg hadde min egen hund. Hadde hun kanskje ikke den beste jaktdressuren, men det holdt for meg.

Da Micha gikk bort, ble pappa kontaktet av Fredrik Aalerud som hadde hørt at han var uten hund. Aalerud hadde en ferdig dressert hund til salgs. Dette var en tispe som het Mjøsvangens Quail, og det var ekstra stas at dette var halvsøsteren til min hund Selma. Disse hadde samme far og ett usedvanlig stort jaktinstinkt. Vi fikk mange flotte år med dem på fjellet.

13.oktober 2014 var jeg ute og luftet Selma sammen med min kone og en venninne av henne. Vi visste at Selma hadde begynt å se dårlig, og plutselig var hun oppe på en høyde. Da hun skulle løpe ned til oss mistet hun grepet og falt. Det var ikke langt hun falt, men nok til at hun fikk magedreining. Dette merket vi først utpå kvelden, da hun ikke fikk ned maten eller vannet hun drakk. Magen vokste også, og vi tok da kontakt med veterinæren som ba oss komme med en gang. Der fikk vi beskjeden om at det var magedreining, og at det var kun en utvei. Beskjeden var utrolig tung å ta, men det var til det beste for henne. Om vi allikevel hadde valgt å operere henne, hadde hun mest sannsynlig ikke klart seg. De måtte da ha åpnet buken og fysisk snudd magesekken, for så å sy den fast. Og siden Selma var såpass gammel som hun var, hadde hun mest sannsynligvis ikke overlevd.

Ida, som jeg er gift med, og jeg hadde da bestemt oss for å vente med å skaffe oss ny hund. Siden vi holdt på med å bygge hus og bodde hos mine svigerforeldre. Da tiden var inne for å skaffe oss en valp. Fikk Ida velge rase, eneste kriteriet jeg hadde var at det måtte være en stående fuglehund. Og som damer flest var utseende viktig for Ida, og valget falt da på Irsk Setter. Jeg var klar på at om det ble den rasen ville jeg ha hund av en oppdretter som drev seriøst. For den irske setteren har dessverre blitt avlet mer på utseende enn på jakt egenskaper. Og i Norge er det en som har fått æren for at denne rasen er blitt en så dyktig jakthund som den har blitt. Nemlig Elin Wittusen, heldigvis kjente pappa henne litt fra før. Og de siste årene har han lånt hunder av henne til jakta. Jeg ble satt på valpeliste, men siden jeg ønsket med tispe. Ble ventetiden noe lenger enn hva jeg hadde håpet på. Tisper er nemlig mer ettertraktet enn hannhunder. Ventetiden ble heldigvis ikke forgjeves, for den 29. mars 2015 fødte «US» Raisa ett kull. Og i det kullet var det et lite nurk som skulle få  navnet «US» Stella. Stella som nå er snart 2 år, har allerede rukket å være med på sine første jaktprøver og hun har også blitt premiert med 2*2.UK. Hun har potensiale til å bli en utrolig god jakthund, og allerede er hun verdens beste familiehund. Jeg satset mot Norsk Derby høsten 2016, men klarte ikke kravet som var 1.UK. Altså første premie i unghund klassen, hunder som er yngre enn 2 år.

Nå er det AK, åpen klasse, som gjelder. Første start der blir på lavlandsprøvene til Østfold Fuglehundklubb i september og oktober 2017.

Fór rett hjem til deg: Dyrekassen.no